Kunsten å kvitre (Klassekampen 10 aug 2010)
10 August 2010, 19:08
Kan mer bruk av sosiale medier løsne kunstlivets tungebånd?
Mangel på sjenerøsitet og åpenhet gjør at norsk billedkunst havner på jumboplass i Europa. Dette sa den anerkjente norske billedkunstneren Marianne Heske til Klassekampen i fjor høst. For noen uker siden kritiserte hun igjen Nasjonalmuseet for manglende åpenhet rundt innkjøpsordningen, og hun mener at kunstlivet er maktkonsentrert, nettverksbasert, preget av kulturpolitisk korrekthet som gjør at man ikke tør kritisere.
Hun etterlyser dialog mellom kunstnerne og de som fatter beslutninger. Jeg mener man også trenger dialog mellom kunstnere, institusjoner og offentligheten.
Den omdiskuterte kunstneren Bjarne Melgaard mener norsk kunstliv kunne trengt mer rus og mindre snusfornuft. Om hovedproblemet ligger i at norsk kunstliv ruser seg for lite er jeg usikker på, men at snusfornuft og politisk korrekthet preger bildet er det liten tvil om. Jeg registrerer også at flere og flere fra kunstlivet slutter seg til oppfatningen om at den norske kunstdebatten er lukket og ghetto-preget. I tillegg til å være lukket, er den også ensporet. Svært ofte handler den om kunstneres dårlige levekår eller interne krangler i kunstinstitusjonene. Kunstneres dårlige levekår er en viktig sak, men for offentligheten er dette kjedelig å få repetert i lengden, og man risikerer å spenne bein på seg selv i stedet for å oppnå det man ønsker. Faglige diskusjoner om kunst blir sjelden debattert offentlig. Kanskje fordi de fleste sitter med de samme svarene på de store spørsmålene? En sjelden gang er det noen som drister seg til å tenke utenfor boblen, men de blir fort stemplet som avvikere og tiet i hjel med personangrep og hersketeknikker. Kombinasjonen av taushet/snusfornuft/ensporethet er ikke et godt utgangspunkt for et levende kunstliv. Det er tvert imot ganske skremmende. Da er spørsmålet hvordan vi skal komme oss ut av dette ene sporet?
I forbindelse med ”Hjernevask-debatten” i vinter har vi sett at mangelen på åpenhet også gjelder blant forskere, og debatten går fortsatt om hvorvidt forskere skal snakke med journalister eller ikke. Martin Grüner Larsen har levert et glimrende bidrag i debatten om forskere og formidling i tidsskriftet Prosa 3/10. Han framhever nettet som formidlingsarena og påpeker norske forskeres fravær i bloggsfæren. Han peker også på den angloamerikanske politiske bloggsfæren som et godt motstykke til den norske stillheten. Her styrkes faglige miljøer av å delta i en elektronisk offentlighet, samtidig med at det medfører en langt større politisk gjennomslagskraft for forskningsbasert aktivisme. Grupper av forskere har skapt elektroniske fagmiljøer i bloggsfæren, og disse stemmene blander seg med resten av den større deloffentligheten.
Dette er også relevant for kunstverdenen. De mye mediemulighetene går hånd i hånd med et økt behov for formidling av kunstneriske problemstillinger til et større publikum. Nå er det ikke slik at norske kunstnere eller kunstinstitusjoner er fraværende på nettet. Svært mange har både Facebook-konto og web-sider, men de sosiale mediene brukes mest til informasjonsdeling. Etter et raskt søk på NBKs oversikt over kunstneres web-sider, finner jeg svært få med blogg. Det samme gjelder institusjonene. Så vidt meg bekjent er det ingen store norske kunstinstitusjoner, verken museer eller utdanningsinstitusjoner som har en aktiv blogg hvor de driver kunstformidling eller legger opp til et kritisk forum. Nasjonalmuseet har nettopp fått nytt flott nettsted, med lenker til både Facebook og Twitter, men disse sidene fungerer i dag mest som en ropert. Ifølge nettstedet skal de imidlertid åpne for mer dialog med publikum. Det håper jeg de gjør.
Amerikanske museer derimot, for eksempel Brooklyn Museum, opererer med mye større grad av åpenhet. Man integrerer det offentlige som en større del av utstillingsvirksomheten, og legger opp til opplevelser som engasjerer de besøkende som medskapere, ikke bare forbrukere. Samtidig reflekteres det mye rundt hvilke ulemper denne åpenheten kan føre med seg, for eksempel tap av kontroll idet noe er lagt ut på nettet.
Tate har også en blogg med lenker til Facebook og Twitter, hvor folk kan kommentere innlegg. På Facebook-siden har de eget diskusjonsforum hvor man stiller en del banale, men relevante spørsmål som folk kan svare på. Dette kan tolkes som et forsøk på å stige ned fra elfenbenstårnet. På Twittersidene er de også i dialog med publikum.
I Norge åpner både kunstkritikk.no og kunstforum.as for dialog med publikum, men kommentarfeltene er stort sett tomme. I Danmark er dette annerledes. På Kunstkritikks danske motstykke, kunsten.nu, kommenterer folk både debattinnlegg og anmeldelser. Hvorfor det? Er folk bedre skolert i Danmark, eller har de lavere terskel for å si noe? Facebook er kanskje stedet hvor folk har lavest terskel for å si noe i Norge, men diskusjonene foregår ofte på enkeltpersoners vegger og da er det kun venner av disse som leser det.
De som opplever seg som kraftsentra i kunstlivet, er de som må legge opp til levende fag- og formidlingsmiljøer. Kunst- og utdanningsinstitusjonene er de som bør føre an. Med tanke på de nye doktorgradsprogrammene som er startet ved kunsthøyskolene, kan de sosiale mediene være en fin anledning til å opprette nye elektroniske fagmiljøer.
Det er ikke gjort i en håndvending å få folk til å begynne å skrive tekster og debattere når ikke de er vant til det, men sosiale medier kan være et sted å begynne.
Twitter er et unikt sted for å skaffe seg oversikt over nyhetsbildet og ulike informasjonskilder. Man kan også hente inn lesere til bloggen sin. Med blogging får man satt ord på tanker, testet ut ideer, og knyttet nye forbindelser. Kommentarene kan også lede til diskusjoner, og man kan få tips om kilder og problemstillinger. Det kan være skremmende å bli møtt med motstand de første gangene man prøver ut nye ideer og argumenter offentlig, men dette er en treningssak, og når man er over kneika er det ganske befriende. Hvis man er interessert i dialog da.