Hva er en kunsthall? (Faktor-X nr 01 2010)
17 November 2010, 09:58
Hva er en kunsthall? Jeg har reflektert mye rundt kunsthallbegrepet de siste årene. Da jeg skulle skrive denne artikkelen, bestemte jeg meg for å høre ute blant folk hva de tenker om dette. Jeg hadde ikke mulighet til å gå ut på noen intervjurunde, så jeg henvendte meg i stedet til de sosiale mediene. På Facebook har jeg venner både i og utenfor kunstmiljøet, og tenkte at jeg kunne formulere spørsmålene på en måte som gjorde at alle kunne svare.
I Facebookstatusen skrev jeg følgende: Skal skrive en artikkel om kunsthaller. Ønsker meg noen innspill. Er kunsthaller bra? Er de bedre enn andre haller? Trenger vi dem? Hvem er de for? Hva er inni en kunsthall? Er det noen som ikke vet hva en kunsthall er? I så fall, hva tror du at det er? Blir en by mer urban hvis den har en kunsthall, og hvorfor det? Eller stinker de?
Det første svaret jeg fikk var dette: Kunst-ishall har jeg hørt om, og det har jeg en mening om….men kunsthall…fortell.
Etter hvert fikk jeg inn nitten kommentarer. De fleste fra folk som tilhører kunstmiljøet, men folk utenfor miljøet kom også med innspill.
En så på det som et spennende sted som er fleksibelt og fritt hvor potensialet for å eksperimentere er større enn for eksempel i et museum. En annen forbant kunsthallbegrepet med trendy motenavn på linje med kunstbank, tenketank, kunsttank, kunstplattform, kunstentré og andre nyord man måtte komme på, og la vekt på at uansett hva det heter, så er det innholdet som teller. Samtidig ble det lagt vekt på at begrepet har sin egenverdi på linje med andre begreper som museum eller galleri.
Hva er så denne identiteten? Eller spurt på en annen måte – hva trenger vi når vi har museum og galleri?
Jo, museet skal dekke det som har vært, selv om en del av dagens museer ikke har dette som hovedfokus, og på mange måter fungerer som kunsthaller. Likevel er museene underlagt en del føringer som gjør at de ikke står helt fritt i forhold til det å eksperimentere. Et kommersielt galleri opererer som kjent markedsavhengig ved å selge kunstverkene de stiller ut, og vil derfor måtte tilpasse sitt utstillingsprogram etter hva de forventer å selge. Museet er gjerne stort, og galleriet er ofte ganske lite.
Kunsthallen befinner seg et sted mellom museum og galleri. Dette mellomformatet er ikke nødvendigvis basert på det fysiske omfanget, men snarere ut fra organisasjonsformen.
Kunsthallen har skiftende utstillinger og legger programmet på grunnlag av kunstfaglige kriterier. Hva er det da som vises i kunsthallen som ikke vises i museer eller gallerier?
I kunsthallen ser man den kunsten som vokser ut av sin samtid, og som har potensialet til å bli den klassiske kunsten i fremtiden, men som vi ikke vet at finnes ennå. Dette er kunst som fortjener å bli vist, men som ofte ikke har et stort salgspotensial. Det er ikke slik kunst de kommersielle aktørene satser på i første omgang. De satser gjerne på det velkjente og salgbare. Museer er heller ikke så interessert i å satse på unge ukjente kunstnere. De ønsker helst å vise det etablerte.
Kunsthallenes styrke er den fleksible formen som gjør at man kan tillate seg å ha et program som gir rom for svingninger i tiden og eksperimenter. Man har også muligheten til å gi rom for ”provokasjon” i mye større grad enn et museum. Kunsthallformatet åpner for tettere samarbeid både med kunstnere og kuratorer. Dagens nyutdannede kuratorer trenger utfordringer, og her er kunsthallene det beste stedet, siden det er her man kan eksperimentere og knytte nettverk i kunstverdenen. Dette vil i neste omgang gjøre dem bedre kvalifisert til ledende stillinger i kulturlivet. Som kjent har det vært rettet kritikk mot mangelen på kvalifiserte ledere i norsk kunstliv. Der er kunsthallen et glimrende sted å kunne utvikle seg. I kunsthallen kan man arbeide sammen med kunstnerne åpent og fritt, og må ikke planlegge programmet flere år i forveien. Man har også mulighet for mer produksjonsbasert virksomhet, hvor kunstnerne i større grad kan jobbe direkte i forhold til rommet. Kunsthallen kan også være et forum for diskusjon og refleksjon, og er det stedet som har best mulighet til å gi samtidskunsten den oppmerksomheten den fortjener.
Kunsthallens oppgave kan synes å være flere, men hovedformålet er å vise best mulige utstillinger med hovedvekt på samtidskunst med et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. ”Internasjonal samtidskunst” er et begrep som beskriver det gjengse kunstneriske uttrykket i samtiden, og produseres selvfølgelig like gjerne lokalt som internasjonalt.
Er det da slik at den kunsten som vises i kunsthaller er smal og bare for de innvidde?
Kunstkritikk.no snakket tidligere i år noen framstående ledere for kunsthaller i Europa i artikkelen ”Kunsthallens fremtid”. Felles for dem alle var at de ønsket å nå fram til publikum på en raus måte, samtidig som at de ønsket å spisse virksomheten i mot nye tendenser i samtidskunsten. De mente at denne polariseringen ikke nødvendigvis var noen konflikt.
Felles for dem alle var imidlertid at man ikke skal gå på akkord med innholdet, men alltid konsentrere seg om å vise det beste av samtidskunsten, og aldri legge seg på et lavere ambisjonsnivå for å tekkes publikum. Den største tabben man kan gjøre er å prøve å gjette hva den ikke-kunstinteresserte delen av befolkningen vil ha.
Flere understreket at de var opptatt av å gi publikum det de ikke kjenner fra før, og presentere nye ideér for sine besøkende. De ønsker å få publikum nysgjerrige på det ukjente. De ønsker at publikum skal oppdage noe de ikke har sett før. Ikke få bekreftet det de allerede vet. Dette kan være utfordrende, særlig med tanke på dårlig mediedekning av samtidskunsten, som også er noe underkommunisert fra kunstverdenens side. Noen prøver å ha et variert program som forhåpentligvis kan kommunisere med flere målgrupper. Siden samtidskunsten ennå ikke har en naturlig posisjon blant befolkningen, må man hele tiden være forberedt på å ta denne diskusjonen.
Kunsthallen opererer uavhengig av profitthensyn og er derfor avhengig av ekstern finansiering av driften. Dette løses som regel gjennom offentlig støtte eller midler fra fond eller stiftelser. Mange kunsthaller har en ”blandingsfinansiering” ved at de både mottar privat og offentlig støtte.
Kunsthallen ligger nærmere et museum enn et kommersielt galleri. Det som skiller kunsthallen fra museet er at kunsthallen som regel ikke har sin egen samling. Likevel kan det iblant være vanskelig å skille, siden svært mange museer også opererer som kunsthaller ved siden av den museale virksomheten. Mange museer viser temporære utstillinger basert på innlånte kunstverk.
Ved siden av dette har man også mange andre former for kunstinstitusjoner. Vi har for eksempel kunstforeninger, som i mange tilfeller fungerer som kunsthaller, vi har kunstnersentre, og vi har de siste årene, spesielt i de større byene sett en oppblomstring av alternative kunstnerstyrte visningssteder som opererer på ulike nivåer imellom privat galleri, kunsthall og prosjekt.
Hvis man ser på kunsten som lages i dag, kan man på mange måter si at både kunstforeninger og kunstnersentrenes organisasjonsform ikke er i samsvar med tidens kunstutvikling. Kunstforeningene forbindes ofte med en borgerlig kunstforståelse og finkultur, som blir godt ivaretatt av både private gallerier og museer. Kunstnersentrene har organisasjonsformer som hører mer hjemme på syttitallet enn i dagens kunstsfære. Jeg tror man snart er nødt til å ta et oppgjør med det borgerlige kunstsynet som kunstforeningene representerer, og den tungrodde syttitallsorganisasjonsformen som kunstnersentrene representerer.
Dette er en stor utfordring siden nesten hver eneste norske by har en kunstforening og hvert fylke har et kunstnersenter. De fleste av disse institusjonen jobber innenfor svært trange økonomiske rammer, og noe av grunnen kan kanskje være, slik jeg ser det, lav interesse fra publikum fordi disse organisasjonsformene tilhører en annen tid. Det er på høy tid å ta noen grep, men dette er ikke gjort i en håndvending.
For det første tror jeg man må gjøre folk oppmerksomme på at det går et skille mellom den borgerlig kunstforståelsen, og kunsten som kommer ut av vår egen samtid. Den borgerlige kunstforståelsen tilhører den etablerte delen av publikum som har råd til å bruke penger på kunstopplevelser. Man vil se klassikere, det velkjente, og det gjenkjennelige. Det finnes også unge kunstnere som lager kunst som har appell her, men det er ikke denne kunsten som først og fremst har potensialet til å bli fremtidens klassikere.
En nåværende ung kulturbevisst gruppering vil være engasjert i samtidskunst. Den eldre borgerlige kunsten ligger der som grunnlag og referanseramme, men det samtidige kan ikke erstattes av det som har vært.