Fra kunstner til kulturentreprenør (Faktor X 01 2011)
11 February 2011, 17:31
“Etter måneder med skriving av søknader, rapporter, utredninger, kronikker og debattinnlegg, var det digg å kjenne terpentinlukta rive skikkelig i nesa på atelieret ikveld. En gang kunstner alltid kunstner”
Dette skrev jeg på Facebook rett etter jul da jeg greide å snike inn en uke med jobbing på atelieret.
De siste årene har tatt en ny retning i mitt kunstneriske virke. Før i tiden sto jeg på atelieret og malte bilder som jeg viste på utstillinger og iblant solgte. Noen ganger drysset det også inn litt penger fra stipender eller prosjektstøtte. Jeg var fornøyd med å bruke mesteparten av tiden på å skape kunst, men var like misfornøyd som billedkunstnere generelt er med inntektene sine. Selv om jeg altså solgte litt, og av og til fikk stipend.
I 2006 flyttet jeg til Kristiansand. Byen som i 2002 solgte nesten halvparten av aksjene i Agder Energi og opprettet stiftelsen Cultiva. Byens motivasjon var å komme ut av en situasjon med relativt høye levekårsproblemer i Agder. Stiftelsens formål var da som nå ” å sikre arbeidsplasser og gode levekår i Kristiansand ved å gi støtte til prosjekter ved etablering av kunst-, kultur- og kunnskapsinstitusjoner eller organisasjoner som bidrar til nyskapning, utvikling og kompetansebygging ved kreative miljøer i Kristiansand”.
Med inspirasjon fra byer som Bilbao, Glasgow og tiltak som Verftet i Bergen, skulle byen fylles av kreativitet og skaperkraft slik at både utflyttede ressurspersoner skulle flytte hjem, og nye ressurspersoner ville flytte til byen.
Ved å flytte til Kristiansand og Sørlandet, fikk jeg min første nærkontakt med begreper som ”opplevelsesøkonomi”, ”kulturbasert næring”, ”kulturelt entreprenørskap” og ”kreative industrier”. Jeg tror Sørlandet kan regnes som selveste landsdelen for den nye kreative økonomien. Vi har Sørlandets Kompetansefond og Cultiva i tillegg til Innovasjon Norge. Vi har også Agderforskning som driver forskning på feltet. Sørlandet har lang tradisjon for gründervirksomhet, så det overrasker kanskje ikke at det nettopp er her man tidlig har satset på å bruke de kreative næringene for å skape økonomisk vekst.
Det har de siste 10 årene vært en betydelig interesse for koblinger mellom kulturproduksjon og kommersiell verdiskapning både i Norge og i resten av den vestlige delen av verden. Denne kombinasjonen er vel ikke av helt ny dato, men vi ser nå en voldsom politisk og akademisk interesse for det. Produksjonen av forskningsrapporter, utredninger, faglitteratur, kronikker, debattinnlegg og strategier har vært eksplosiv de siste årene. Det finnes vel knapt en avkrok i Norge som ikke har en egen strategi for kultur og næring. Vi har både fått egen stortingsmelding og handlingsplan fra regjeringen om temaet. Ifølge FN rapporten ”Creative Economy report 2008” er opplevelsesøkonomien blant de mest dynamiske markedene i verdenshandelen. Samhandlingen mellom kreativitet, kultur, økonomi og teknologi har potensialet til å skape inntekt, arbeidsplasser og eksportinntekter, samtidig som det bidrar til sosial inkludering, kulturelt mangfold og menneskelig utvikling.
Det høres nesten for godt ut til å være sant. Og er det sant?
Det fines ulike teoretiske og politiske grunnlag for dette, og ulike miljøer har ulike oppfatninger. Vi har alt fra det noen kaller “begeistringsforskere” som tolker utviklingen optimistisk – og vektlegger økt kreativitet, frihet og fleksibilitet – til pessimistiske røster som mener at “offentlig støtte er opium for kulturfolket” – og mener dette fører til stor usikkerhet og svekket velferd.
Andre igjen, som for eksempel Røyseng i (Mangset og Røyseng 2009) stiller spørsmålet om begrepet ”kulturelt entreprenørskap” er et produkt av en ideologisk bølge som ikke er forankret i praksisverdenen til de aktørene som begrepet er ment å skulle si noe om. Dette synes jeg er interessant fordi det berører kjernen av noe av det jeg har tenkt de siste årene.
Fra å stå på atelieret og male bilder for noen år siden, har mesteparten av tiden de siste årene gått med til skriving av søknader, utfylling av skjemaer, skriving av rapporter, oppsett av budsjetter, legging av tidsplaner og lesing av dokumenter for å sette meg inn i søknadsprosesser. Dette har ikke vært bortkastet og har selvsagt vært noe jeg har valgt helt frivillig. Det er delvis fordi jeg har engasjert meg i kunstpolitikk, delvis fordi jeg som nestleder i Christianssands kunstforening har påtatt meg noen oppgaver, delvis fordi jeg som småbarnsmor har hatt et ønske om å utvikle mitt virke i en økonomisk tryggere retning, og delvis fordi jeg har ønsket å gå nye veier. Denne prosessen har vært både nyttig og interessant. Jeg har også gått igjennom en slags erkjennelsesforskyving. Fra å ha vært mest opptatt av selve kunsten, har jeg også blitt opptatt av hvilken funksjon kunsten har i samfunnet. I tillegg har jeg har blitt ryddigere og mer strukturert i tankegangen, jeg har muligens blitt en bedre skribent, jeg tror i hvert fall jeg har blitt bedre til å skrive søknader, sette opp budsjetter og lage framdriftsplaner. Jeg har fått lov til å ytre meg i det offentlige rom, har skrevet en utredning om Christianssands kunstforening på 58 sider, og jeg har sammen med en kollega utviklet en liten bedrift som driver med ulike kunst og formidlingsprosjekter.
På toppen av alt dette tjener jeg til og med mer penger. I hvert fall litt mer enn før.
Da jeg flyttet til Kristiansand ble jeg møtt av flere tilbud for kunstnere som jeg satte stor pris på. Det fantes etableringskurs gjennom Agder kunstnersenter og EVA-senteret. Innovasjon Norge hadde FRAM-kultur, et bedriftsutviklingsprogram for de som ønsker å gjøre kultur til sitt levebrød og Art-start, et etablererstipend som er rettet mot nyskapende forretningsidéer innenfor kultur- og opplevelsesnæringer. Alt dette har jeg vært med på. Jeg har stort sett vært fornøyd, og har i utgangspunktet vært åpen for å prøve nye måter å være kunstner på. Jeg tror egentlig jeg har blitt en slags ”kulturentreprenør”
I 2009 ga Per Mangset og Sigrid Røyseng ut en bok om kulturelt entreprenørskap hvor de prøver å fange denne litt uklare figuren ”kulturentreprenøren”. Etter at manus var ferdig var de likevel ikke helt sikre på om de har greid å fange ham – eller henne. Det eksisterer likevel noen faglige avgrensninger. Denne hybriden kan plasseres et sted i spenningsfeltet mellom kultur og næring, mellom kunstner og entreprenør. Gjennomsnittsalderen er en ca 25-30 år gammel person med mangfoldig kompetanse. De er selvstendige, fleksible, uavhengige, risikovillige og tilbøyelige til å hoppe på hvilken som helst mulighet som byr seg innenfor kunst, musikk, design, media eller mote. De satser på uformelle nettverk, egen kreativitet og ferdigheter og har ikke nødvendigvis ambisjoner om stor forretningsmessig vekst fordi de da kan risikere å sette sin uavhengighet på spill. Mange av dem har heller ikke utdannelse. Virksomheten drives gjerne fra små arenaer som f.eks gutterommet.
Bortsett fra at at jeg har feil alder, har utdannelse og ikke driver virksomheten min fra et gutterom, kjenner jeg meg ganske godt igjen i denne beskrivelsen. Det er altså i ferd med å oppstå noen nye kunstnertyper som kan kalles ”kulturentreprenører”. Og disse skal visstnok gi store makroøkonomiske virkninger i samfunnet.
Kulturlivet selv ser gjerne på kunst og kultur som et offentlig ansvar fordi markedet ikke er stort nok til å klare seg uten offentlig støtte. Man har også sett på den økonomiske verdiskapningen av kunst og kultur som indirekte, selv om store kulturbyer selvsagt også har direkte glede av ringvirkningene. I kunstnermyten ligger fortellingen om at kultur og økonomi er motstridende elementer som ikke må blandes sammen. Ifølge Cultivas nettsider er et slikt syn gammeldags. De mener derimot at ”Kunst og kultur er tett knyttet til kreative næringer og det øvrige næringslivet, og en rekke nye tilbud skaffer seg inntekter i et marked, uten offentlig subsidiering”
Et av de viktigste premissene i fortellingen om kulturelt entreprenørskap er at motsetningen mellom kultur og økonomi har brutt sammen. De kreative industriene vil også gjerne oppheve motsetningen mellom ”høy” og ”lav” kultur og bruke dette som redningen for en ny økonomisk vekst.
I boken til Røyseng og Mangset ser vi derimot at de har de funnet fram til både kunstorienterte og kommersielt orienterte entreprenører blant informantene sine. Mange er opptatt av selvrealisering og å bidra i en samfunnsmessig sammenheng. Flere skiller mellom kommersielle oppdrag og genuine kunstneriske uttrykk, hvor de er på leting etter autonomi og overskridelse, mens andre igjen synes det er greit å ta oppdrag. Det er derfor ikke lett å konkludere med noen entydig oppheving av skillet mellom kunst og økonomi.
Hvis jeg går tilbake til mitt eget kunstnerskap igjen. Da jeg deltok i FRAM-programmet hadde jeg to muligheter angående hva jeg skulle satse på. Det ene var å utvikle maleriet mitt og det andre var å utvikle et samarbeidsprosjekt (Zulu) jeg har med en kollega, som dreier seg om kunst, formidling og en kommersiell del. I begynnelsen satset jeg på begge deler, men etter hvert innså jeg at det var Zulu-prosjektet som egnet seg best til å satse på og ikke maleriet. Rett og slett fordi Zulu-prosjektet hadde klare definerte målgrupper, mens maleriet ikke hadde det. Mitt forhold til maleri har alltid først og fremst handler om å utforske maleriet på kunstens premisser. Ikke male bilder som skal selges som pynt, selv om de selvsagt også har kunnet brukes til det. Dette paradokset har jeg også sett i andre sammenhenger. Kunstnere som jobber med kritiske eller utforskende kunstprosesser lar seg vanskelig plassere innenfor opplevelsesøkonomien. Da er vi tilbake igjen til spørsmålet om dette egentlig er forankret i praksishverdagen til de aktørene som begrepet egentlig er ment å skulle si noe om?
Vi lever i en tid da kunsten utsettes for press fra mange kanter. I Norge ønsker regjeringspartiene å styrke velferdsstaten, mens Frp ønsker å knuse kultureliten. Regjeringen har satset stort på kunst, kultur og næring, men er samtidig opptatt av at det skal ha en samfunnsnyttig betydning. Enten ved at sosiale skiller oppheves, eller ved at bærekraftig økonomisk utvikling oppnåes. Er de ”kreative næringene” medisinen som skal brukes mot en oppfatning om et stagnert kulturliv som er altfor opptatt av offentlig støtte? Eller er det idéen om å la det vokse frem et mer demokratisk kunstliv hvor skillene mellom ”høy” og ”lav” viskes ut? Tidligere kunnskapsminister Solhjell har foreslått å erstatte flere tradisjonelle estetiske skolefag med et nytt, overgripende kreativitetsfag. Er dette er forsøk på å fremelske en begeistret og positiv hybrid-kunstner i stedet for den undersøkende og kritiske tradisjonelle kunstneren?
Det er bra at kunstnerrollen blir utfordret, men det er viktig å ikke å glemme at det er menneskers evne til å lage kunst som her anvendes i flere nye retninger. Og det er vel ikke vanskelig å bli enige om at vi stadig trenger kunstens evne til å skape undring og refleksjon. La oss håpe at kunstens samfunnsnytte også fortsatt kan bestå i å gi en dypere mening i livene både til de som lager den, og de som opplever den. Ikke at kunstnerne bare brukes som et middel i den økonomiske utviklingen.