Dramatisk skjevfordeling i nasjonale stipendordninger for kunstnere
28 May 2011, 19:33
I etterkant av årets stipendutdeling og andre nasjonale støtteordninger til kulturlivet, har vi sett flere tilfeller hvor medlemmer av kunstnerstanden kritiserer tildelingspolitikken. Først ute var forfatterne i en serie i Klassekampen i april.
Noen uker senere kritiserte styreleder Mira Svartnes Thorsen fra plateselskapet Karmakosmetix Music i Kristiansand, prioriteringene til Fond for Lyd og Bilde med sitt innlegg “Fond for Oslo og Omegn” på Ballade.no. Hun viste til at mesteparten av midlene, så mye som 73 prosent, går til Oslo og omegn. Her er det altså sentrum versus periferiproblematikken som gjelder. Ikke ulikt situasjonen for billedkunstnere som bosetter seg utenfor Oslo og Akershus.
Stipender til Oslo og omegn
Stipendene til norske billedkunstnere kommer i hovedsak fra tre steder. Det er Statens kunstnerstipend og garantiinntekter, Vederlagsfondet (BKV) som er et disposisjonsfond for vederlag som utbetales for bruk av billedkunst i kopiering o.l., og det er Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), som er dannet på grunnlag av at det skal det innbetales en avgift på 5 prosent i tillegg til salgsprisen på all kunst som koster over kr 2 000. Fondet skal brukes til støtte for kunstnere som hovedsakelig har eller har hatt sitt virke i Norge, deres etterlatte og andre formål til fremme av norsk kunst. Alt dette kanaliseres gjennom Norske Billedkunstnere (NBK), Norske Kunsthåndverkere (NK) og Forbundet Frie Fotografer (FFF).
Etter at jeg flyttet til Kristiansand for 5 år siden har det blitt en årlig ”hobby” å regne ut hvor stor andel av kunstnerstipendene som går til Oslo-området, og hvor stor andel som går til de øvrige landsdelene. I 2011 ser regnestykket Oslo-området versus Sørlandet slik ut:
Det ble delt ut 183 arbeidsstipend og diversestipend og 28 nye garantiinntekter fra Statens kunstnerstipend til billedkunstnere, kunsthåndverkere og fotografer.
19 mottakere av nye garantiinntekter bor i Oslo og Akershus, mens
ingen bor i Kristiansandsområdet.
Av de øvrige statlige stipendene til billedkunstnere, kunsthåndverkere og fotografer på til sammen 56 millioner kroner, går 29 millioner til Oslo og Akershus. Dette utgjør 53 prosent. Tar vi arbeidsstipendene isolert går 27 millioner av 39 millioner kroner til Oslo og Akershus. Dette utgjør 70 prosent. Blant fotografene går 100 prosent til Oslo-området, blant billedkunstnerne går 82 prosent til Oslo-området, mens kunsthåndverkerne med sine 57 prosent trekker snittet ned. Dette viser at de fleste og største stipendene går til Oslo-området, mens de minste stipendene går til resten av landet. 1 stipend på kr 60 000 gikk til en kunsthåndverker i Kristiansand og 1 stipend på kr 55000 gikk til en billedkunstner i Risør. Det er 2 promille 56 millioner kroner.
Jeg tar også en rask titt på de andre kunstnergruppene. Jeg finner én barnebokforfatter i Kristiansand og én danser i Mandal på listen over Statens kunstnerstipend. Ingen musikere. Barnebokforfatteren fikk 60 000 og danseren fikk 20 000. Dette er dystert.
Statens kunstnerstipend deler ut 222 millioner kroner fordelt på 696 kunstnere hvis vi regner inn alle grupper. I år fant den latterlige sum av kr 195 000 veien til Sørlandet. Det er 0.8 promille av hele summen. Dette er verre enn hvordan Sørlandet kommer ut i Nasjonal transportplan. Og legg merke til at dette heter ”Statens stipend”.
Hvis vi tenker litt videre på hvordan befolkningen i Norge er fordelt, bor 12 prosent i Oslo mens 6 prosent bor i Agder. Likevel er fordelingen på Statens kunstnerstipend slik, selv om det er viktig å nevne at halvparten av alle norske kunstnere bor i Oslo og Akershus, mens 8 prosent bor i Agder. Kristiansand er for opplysningens skyld likevel Norges femte største by og hovedstad på Sørlandet.
Jeg har også studert resten av stipendene fra Vederlagsfondet (BKV) og Bildende kunstneres hjelpefond (BKH). Det totale antallet stipender til billedkunstnere som kanaliseres gjennom NBK (Norske billedkunstnere) ligger på ca 420. Når det gjelder disse stipendene er det ikke så lett å se hvor kunstnerne bor, siden det bare er Statens kunstnerstipend som opplyser om bosted, men kunstmiljøet i Norge er lite, og jeg tror jeg har rimelig god oversikt over de profesjonelle kunstnerne som bor i Kristiansandsområdet. Jeg kjenner også igjen svært mange Oslo-baserte kunstnere på listen. Sikkert halvparten. Minst.
Etter å ha gått igjennom listene fant jeg ytterlige 2 kunstnere som holder til i Kristiansandsområdet og 1 i Mandal. Det ene var et toårig stipend á kr 200 000, det andre var på kr 150 000 og det tredje var et stipend på kr 90 000. Ikke verst.
Når det gjelder Statens utstillingsstipend er det også ganske interessant. For de som ikke kjenner ordningen går dette ut på at du kan søke om støtte til utstilling i det distriktet du skal ha utstilling i. Søknadene blir først behandlet av en lokal jury. Etterpå blir innstillingen sendt til Norsk Kulturråd. Der er det en ny jury som har det siste ordet. Ikke sjelden blir den lokale juryens innstilling overprøvd av juryen hos Norsk kulturråd, og lokale kunstnere kan gjerne bli byttet ut med Oslo-kunstnere som i utgangspunktet ble avvist av den lokale juryen. Uten begrunnelse.
Er dette god kulturpolitikk? I Kulturdepartementets målsetninger (rødgrønn regjering 2010-2014) heter det at kunst skal være hele befolkningen til del. Hva sier Anniken Huitfeldt og de rødgrønne til denne fordelingspolitikken mon tro? ”Alle skal med” bortsett fra de som ikke bor i Oslo eller på Nesodden? Er det bare de 12 prosentene av landets befolkning som bor i Oslo som skal være omgitt av et rikt og levende kulturliv?
Kunstnerisk kvalitet
Stipend til norske billedkunstnere handler ikke om distriktspolitikk, men om kunstnerisk kvalitet. Statens kunstnerstipend opplyser at målgruppen for Statens stipend er kunstnere som i hovedsak bor og har sitt virke i Norge (les Oslo)
Ved tildeling av Statens kunstnerstipend skal det kun legges vekt på kunstnerisk aktivitet og kvalitet. Det påpekes også helt tydelig hvilke kriterier det IKKE skal tas hensyn til. Det er: Kjønn, medlemskap i kunstnerorganisasjoner, religiøs tilhørighet, alder (kun når stipendet har særskilte bestemmelser der alder er et kriterium for tildeling), bosted og kunstnerisk uttrykksform.
I NBKs prinsipprogram fra 1995 heter det at faglige vurderinger må ligge til grunn når en velger ut og fordeler stipendene. Faglige vurderinger vil si høy kvalitet både visuelt, idemessig og med faglig tyngde. Og kunstnerisk aktivitet innebærer i like stor grad det man har tenkt å gjøre, som det man faktisk har gjort. Dette høres i utgangspunktet fornuftig ut og er slett ikke så vanskelig å være enig i.
Hva er så årsaken til at så få stipender havner i Agder? Er ikke kunsten som lages i Agder nyskapende nok sammenliknet med den som lages i Oslo og Akershus? Søker kunstnerne som bor i Agder stipend? Består stipendkomiteen av en snever vennegjeng som bare deler ut stipender etter hestehandel-prinsippet? Er stipendkomitéen så opptatt av kunstdiskursen i Oslo at de ikke klarer å fange opp det som skjer ute bortenfor Lillestrøm eller Høvikodden? Er mediedekningen og fagbladenes dekning av det som skjer på kulturfronten i resten av landet så svak at det som skjer ikke fanges opp av de som sitter i stipendkomitéen?
Årsakene er sikkert mange og sammensatte. NBK sier at stipendkomitéen bestreber seg på at den skal være representert med kunstnere fra hele landet. Medlemmene velges inn fra grunnorganisasjonene i distriktene. De 5 årene jeg har bodd i Kristiansand kan jeg ikke huske at jeg har sett en eneste fra Agder sitte i stipendkomitéen. Det er også ganske logisk at det ikke gjør det. De som sitter i komitéen er nemlig de som har arbeidsstipend eller garantiinntekt. Hvis ingen i Agder har dette, er det heller ingen fra Agder som vil sitte i stipendkomitéen fordi alle vil ha stipend, og som kjent kan man ikke dele ut stipend til seg selv. Da er heller ikke Agder representert i stipendkomitéen med noen som har kjennskap til det lokale kunstlivet. Alle som har sittet i en komité eller jury vet at bakgrunnskunnskap om et kunstnerskap ofte gir et mer helhetlig bilde når man skal bedømme en søknad. Dette kan være noe av forklaringen på at så få stipender havner i vår landsdel.
I notatet ”Stipendbehandlingen Hva, hvorfor og hvordan” fra NBK kommer det fram at NBK fører jevnlig statistikk i forhold til bostedsadresse til stipendmottakerne. NBK er klar over at en overvekt av stipendene går til kunstnere med bostedsadresse i Oslo og Akershus. Dette har blitt påpekt som uheldig, da det fremholdes at kunstnerisk kvalitet nettopp ikke er avhengig av bostedsadresse. Det påpekes da at det muligens ligger andre føringer til grunn for utvelgelse av stipendmottakere enn kunstnerisk kvalitet. Hva disse føringene er kan man jo lure på.
I overnevnte notat tar også NBK for seg ulike former for kritikk som har kommet mot stipendordningen i årenes løp. Noe av kritikken tas til etterretning, mens noe av kritikken tilbakevises som irrasjonell. Her er et sitat fra kapittelet om maktkritikk
”Årsaken til denne kritikken vil oppstå når kunnskap om det organisatoriske ved stipendtildelingene er fraværende. Det er naturlig at noen rasjonaliserer vekk en følelse av utilstrekkelighet ved å bygge teorier omkring andres motiver. Dette gjelder ikke kun for enkeltpersoner, men forekommer også i grupper. Videre vil mangel på kunnskap og innblikk i de prosessene som fører frem til de konkrete stipendtildelingene skape grobunn for mistenkeliggjøring av stipendsystemet i sin helhet, også i en større del av befolkningen”
Med respekt å melde får dette meg til å tenke på noe for eksempel Gadhaffi kunne formulert for å forklare folket i Libya hvordan oppstanden mot styresettet egentlig har kommet istand, uten sammenlikning for øvrig.
Kunstnerflukt til Oslo
Det er ikke overraskende at de fleste og største stipendene går til Oslo-området. Det er heller ikke utenkelig at mange av søknadene med best kunstnerisk kvalitet kommer fra Oslo-området. Når en jury som består av kompetente folk setter seg sammen, er det ofte stor enighet om hvilke kunstnerskap som umiddelbart skiller seg positivt ut. Derfor er det ganske enkelt å velge de beste ut fra faglige kriterier. Problemet oppstår med alle de som er omtrent like gode. Og dem er det ganske mange av. Når man også vet at stipendkomitéen har flere tusen søknader å behandle og bruker noen minutter på hver søknad, er jeg ikke så sikker på at dagens metode er den beste.
Hva skjer med utviklingen av kunstnerne utenfor Oslo-området? Det sier jo egentlig seg selv. Dårlig økonomisk handlingsrom er en selvfølge. Kunstnerne finner på andre ting enn å lage kunst, eller de flytter til Oslo. I Oslo ser vi stadig at det etableres nye kunstnerstyrte visningssteder. Flere av disse er etter hvert blitt anerkjente, og kunstnerne som stiller ut der blir synlige. I Kristiansand finnes ikke dette. I tillegg er det så vidt de eksisterende institusjonene som ikke har statsstøtte klarer å holde hodet over vannet. Og hva gjør kunstnerne? De jobber med utsmykking eller med barn og unge. Noe som verken gjør kunstneren spesielt synlig, eller like anerkjent som å stille ut på et bra galleri.
Det er positivt at kunsten sentraliseres rundt de større byene, og unge kunstnere bør åpenbart i perioder oppholde seg rundt de toneangivende kunstområdene. Det er likevel ikke bare Oslo som er et slikt område, selv om noen er av den oppfatningen. Siden stipendene gir anerkjennelse i tillegg til økonomisk handlefrihet, er det nærliggende å begynne å tvile på sitt eget kunstnerskap og miste fokus, når man gjentatte ganger får avslag på stipendsøknad. Det å lage kunst handler i stor grad om selvtillit. Hvis kunstnere merker at de får større uttelling ved å bo i nærheten av Oslo, går resten av landet dårlige kulturtider i møte. Det er også en mulighet for at kunstnere utenfor Oslo-området etterhvert føler seg mindre kallet til å forsvare stipendordningene. Skattebetalerne vil kanskje også reagere? Hvorfor skal hele Norges befolkning bare finansiere Oslo-kunstnere? Og hva med de som kjøper kunst rundt i landet? Som kjent går 5 prosent av alt kunstsalg til Bildende kunstneres hjelpefond (BKH) som igjen går tilbake til kunstnerne som stipend. I Kristiansand har vi Galleri Bi-Z som er et at Norges mestselgende gallerier. Likevel går bare smuler tilbake til Kristiansands-kunstnerne.
Kristiansand har for tiden et aktivt kulturliv. Det gjelder film, musikk, billedkunst og litteratur. Kristiansands-band fikk masse oppmerksomhet på årets by:Larm, litteraturen blomstrer som aldri før, og kunstforeningen og symfoniorkesteret mottok nettopp flere hundre tusen kroner fra Norsk kulturråd. Da Norsk kulturråd arrangerte en stor konferanse i forrige uke om hva som skal være innholdet i Norges nye kulturhus, var påfallende mange av foredragsholderne fra Kristiansand, siden byen står foran innvielsen av Kilden. Men kunstnerne i byen får ikke stipend.
I Agder bor 6 prosent av landets befolkning. Av landets billedkunstnere bor ca 8 prosent i Agder. La oss anta at dette også gjelder de andre kunstnergruppene. Hvor mye er 8 prosent av 222 millioner? Det er nesten 18 millioner. I dag havner kr 195 000 av Statens kunstnerstipend i Agder, og som nevnt ovenfor utgjør det 0,8 promille. Vest-Agder fylkeskommune deler ut kr 410 000 i arbeidsstipend og kunstnerstipend hvert år. Budsjettet for Kristiansand kommunes kunstnerstipend er i år på kr 125 000. Jeg mistenker også at disse lokale stipendene heller ikke teller som poenggivende for Statens garantiinntekt, uten at dette er noe jeg har fått bekreftet.
Hvis det viser seg at nivået på kunstnerne på Sørlandet gjenspeiler seg i summen av stipendmidler som havner i vår region er det nødvendig med en umiddelbar kulturnødhjelp til vår landsdel. Hvis det viser seg at det er andre ting som ligger bak, er det helt nødvendig med en omlegging av stipendpolitikken.