Den visuelle kunsten - et frivillighetsarbeid?
28 January 2010, 18:39
I 1919 uttrykte dadaisten Raoul Hausmann følgende: ”Å, mine spissborgerlige herrer, dere sier at kunsten er i fare? Ja, vet dere ikke at kunsten er en vakker kvinnelig skapning, uten klær, som regner med å bli ført til sengs, eller å oppfordre til dette? Neida, mine herrer, kunsten er slett ikke i fare – kunsten eksisterer ikke lengre! Den er død”.
Til å være død er den jo overraskende vital. Men ønsker samfunnet denne vitaliteten velkommen? De fleste vil nok mene at både kunst og kunstnere er viktig, inkludert Siv Jensen, selv om hun har uttalt at hun føler seg dum når hun går på utstilling, og har lyst til å si ”æsj” når hun ser visse typer samtidskunst. Jeg er derimot ikke like sikker på at folk reflekterer så mye over hvorfor kunst og kunstnere er viktig.
FOLK ØNSKER KUNST OG KULTUR
Erfaringen viser at folk er interessert i visuelle opplevelser som gjør livet deres rikere, og jeg tror de fleste iblant ønsker å bli utfordret, få innsikt og bli konfrontert med det ukjente hvis de tenker etter. Som formidler opplever jeg at folk utenfor kunstverdenen er åpne for samtidskunst når det blir lagt til rette for det. Jeg har mange erfaringer hvor mennesker som i utgangspunktet har vært skeptiske eller likegyldige, har fått en innsikt eller erkjennelse de ikke var forberedt på.
Ifølge nyere forskning innenfor samfunn og økonomi (f.eks. Richard Florida), har kulturlivet stor betydning for by- og regionalutvikling. Det hevdes at kreativitetens grunnleggende kraft er en bedre investering for langsiktig verdiskapning, enn et enkeltstående fokus på sportsarenaer, ikoniske bygninger eller kjøpesentre. Kulturbyer som Barcelona er langt mer sjarmerende for de fleste enn sportsbyer som Heerenveen. Man sender kanskje heller et postkort fra Risør en sommerdag enn et postkort fra Sandvika Storsenter. Kulturen gir derimot ofte ikke uttelling i første ledd. Det er den akkumulerte indirekte effekt som er av samfunnsøkonomisk betydning. Gevinsten ligger ikke i at enhver kunstner gir masse penger i kommunekassa, men i at andre resurssterke kulturkonsumenter søker til steder med et levende kulturliv for arbeid og etablering. Slike personer vil på forskjellige måter bidra til kapitaliseringen av kulturinnsatsen.
MARKED BARE FOR DE INNVIDDE?
Nesten alle billedkunstnere har en sørgelig økonomisk situasjon. Velstanden i Norge har økt, men den påfølgende høykostprofilen har ikke bedret kunstnernes levekår, snarere tvert imot. De økonomiske støtteordningene reflekterer ikke den økende tilstrømmingen av kunstnere, og markedet er ikke godt nok utnyttet til at kunstnerne klarer seg.
For de fleste av dagens profesjonelle kunstnere er det ikke folket som er markedet, men kunstsamlere og det offentlige. Avstanden mellom den profesjonelle ”høykulturelle” delen av kunstlivet, og den mer folkelige ”lavkulturelle” delen er stor. Kunstnerne adapterer ofte adferden mellommenn som kuratorer og teoretikere bruker, hvor de befester inntrykket av at det kun er dem som har evne til å forstå. Som billedkunstner har jeg har selv gått rundt litt ”kelnerhovmodig” og sett ned på folk som ikke skjønner samtidskunst. Det er naturlig at man innenfor et fagområde har yrkesstolthet, men denne tendensen har gjort at markedet for salg av kunst fra profesjonelle kunstnere er blitt veldig lite. Når markedet først og fremst er for de innvidde, og avstanden mellom kunsten og folket øker, øker samtidig skepsisen til støtteordninger. Hvorfor skal man bruke av fellesskapets penger på noe man ikke føler at man er en del av?
Som en del av denne utviklingen orienteres også studentene på kunstakademiene i retning av det ikke salgbare. Kunstakademiet i Tromsø som åpnet i 2007, fokuserer for eksempel på stedsorientering, økologi, samfunn og identitetspolitikk. Den kunstneriske produksjonen inkluderer i stor grad uttrykk som performance, musikk, tekst eller idébasert kunst – med lite eller fraværende salgspotensial. Andre kunstneriske prosjekter eksisterer i forskjellige overgangsformer mellom det kommersielle og ikke-kommersielle markedet, men lite av pengene går til kunstnerne. Selv ved salg gjennom kommersielle gallerier, sitter kunstnerne ofte igjen med lite, siden galleriene tar 50% i provisjon. Av kunstnerens resterende 50% skal det trekkes materialutgifter, atelierutgifter og skatt.
Norge er et lite land med et lite marked, som ønsker å være en kulturnasjon, og delta på den internasjonale kunstscenen. Dersom det skal forsvares at det utdannes så mange kunstnere som ikke kan leve av tradisjonelt salg, trenger vi økte statlige overføringer, eller andre støtteordninger til det visuelle kunstfeltet. Hvis ikke må man vurdere om det er hensiktsmessig med 4 kunstakademier, og studielån til utenlandsstudenter. Det er helt fremmed i vårt samfunn å pålegge folk økonomisk lidelse som en del av arbeidsbeskrivelsen, selv om mytene om fattige geniale kunstnere fortsatt eksisterer. Eller utdanner man kunstnere til frivillighetsarbeid? Hvis det er tilfelle, burde dette opplyses om på kunstakademienes hjemmesider.
KUNSTNERNE MÅ INNTA EN MENINGSFYLT PLASS I HELHETEN
For å komme oss ut av denne kattepinen vi kunstnere har havnet i, er det viktigste allikevel at vi selv inntar en meningsfylt plass i helheten. Vi må innta en mindre ekstremautonom adferd, og by mer på oss selv. Med det mener jeg ikke å by på rumpa si , slik noen gjør, men vi må melde oss inn i samfunnet. Det er ikke nok å sende ut en pressemelding foran en utstilling, og tro at verden skal komme løpende. Vi må delta i offentlige debatter om kunst, og ikke bare overlate det til teoretikere og tilfeldige synsere, også når det gjelder temaer som ikke omhandler støtteordninger. Vi kan ikke sitte tause rundt på atelierene våre og forvente at verden skal komme til oss og gi oss penger, uten at bidragsyterne føler at de støtter noe viktig. Vi må skape nye salgsarenaer for kunst som både er kvalitets- og omsetningsfremmende. Jeg tror markedet for kunst er større enn vi aner, men jeg tror det må forløses. Vi må begynne å ta oss betalt for de oppdragene vi får, og ikke bare stå med lua i hånden og være takknemlige fordi noen vil se på kunsten vår.
Denne artikkelen er lukket for kommentar.