88 dager siden
I høst og vinter har Berlins kunstscene inntatt Kristiansand. Vi har kunnet se en gruppe internasjonale kunstnere i Christianssands kunstforening, med utstillingen ”Between appropriation and interventions”. De fleste av dem er tyske, noen er norske, Aage Langhelle og Jannicke Låker, mens andre igjen kommer fra andre steder i verden. Felles for dem er imidlertid at de har tilknytning til Berlin gjennom kurator Harald Thiess, som har base der. Samtidig har den norske Berlin-baserte kunstneren Jan Christiensen utstilling på Sørlandets kunstmuseum. Han tilhører en yngre generasjon norske kunstnere som har bygget opp en internasjonal karriere, og har i mange år hatt Berlin som base.
Begge disse utstillingene som vises i Kristiansand er beskrivende for en eksperimentell kunstscene i Berlin, som er i stadig bevegelse. De siste 20 årene har Berlin gjennomgått store forandringer. Først falt muren, så kom kunstnerne, og nå er byen blitt en av verdens viktigste kunstmetropoler. Det som kjennetegner Berlin fra andre kunstmetropoler som London og New York, er at selv om det myldrer av både kunstnere og gallerier er det fortsatt ikke noe press på kommersialisering av kunsten som påvirker uttrykket.
Kunstnerne
Skandinavia har også satt spor etter seg i Berlin. Det er ikke uvanlig at unge skandinaviske kunstnere drar til Berlin etter endt kunstutdannelse. Det strømmer folk dit i bølger, og mange slutter også med kunst i løpet av perioden. Andre oppholder seg der en kortere periode, kanskje fordi de jobber med et bestemt prosjekt eller har et stipend, mens andre igjen etablerer seg i den tyske hovedstaden.
Hvorfor velger så mange kunstnere nettopp Berlin som bosted og arbeidsplass? Svaret er ikke entydig, men i Berlin er det rom for mangfold. Byen har mange ulike kulturer og nasjonaliteter, og det internasjonale miljøet er noe som trekker til seg mange kunstnere.
Berlins voksende suksess skyldes spesielt det internasjonale kunstmiljøet som gir kunstnere mulighet til å skape et kollegialt nettverk fra innenfor og utenfor Europa.
Tidligere var det gunstige økonomiske forhold som var en av årsakene til at skandinaviske kunstnere flyttet til Berlin. Husleie var generelt mye lavere i Berlin enn for eksempel i Oslo, København eller Stockholm. Leiligheter kunne tidligere være opptil 50% billigere enn i Oslo. Som kunstner i Berlin kunne man leve ganske godt hvis man for eksempel hadde et arbeidsstipend. Denne tiden ser ut til å være forbi. I dag er det mye vanskeligere å finne billige bosteder enn det var for noen år siden. Både leiepriser og eiendomspriser generelt har gått opp. Det paradoksale er at skandinaviske kunstnere selv har vært med på å drive opp eiendomsprisene siden mange har investert i leiligheter.
Bjørn Hegardt er svensk/norsk billedkunstner som har bodd i Berlin i 10 år. Han legger vekt på den fantastiske kunstscenen og det internasjonale miljøet som årsaker til at det fortsatt kommer mange kunstnere fra hele verden til Berlin, men han er også inne på de økonomiske årsakene.
- Da jeg flyttet til Berlin var en av grunnene også billig husleie. Det har imidlertid forandret seg de siste 2 årene. Prisene går opp og det er vanskelig å finne leilighet og atelier i visse bydeler.
Det som ser ut til å være tiltrekkende på kunstnere i dag er altså at byen er kraftfull og i stadig utvikling. Det er en by som ennå ikke har tatt en endelig form, noe som appellerer til mange kunstnere som selv er i en prosess hvor de trenger plass og rom til å eksperimentere. Mange unge kunstnere bruker Berlin som et springbrett til en internasjonal kunstkarriere.
Jan Christensen har bodd i Berlin siden høsten 2000. Han legger vekt på det vitale og eksperimentelle.
- Kunstlivet i Berlin er vitalt og eksperimentelt. Byen har alltid vært preget av andre uttrykk enn konvensjonell kunst, selv om den også finnes. I Berlin er det veldig mange kunstnere, anslagsvis mange tusen, og selv med 50 kjempebra gallerier og 500 andre gallerier, så er det ikke noe press på kommersialisering av kunsten som påvirker uttrykket, selv om de beste selvfølgelig kan leve av det de gjør. Byen er et internasjonalt sentrum hvor mange som jobber globalt har base.
Galleriene
Det er ikke bare kunstnerne som drar til Berlin. Flere gallerier har også etablert seg i byen. Det svenske galleriet Nordenhake er et av de nordiske galleriene som har vært her lengst. Fra Norge har vi Gerhardsen Gerner og Galleri Opdahl. Også mer eksperimentelle gallerier har etablert seg her. Siden 2000 har Lise Nellemann, selv kunstner, drevet Sparwasser HQ, et såkalt prosjektrom, som eksperimenterer med nye utstillingsformer. Tidligere var dette er samlingssted for skandinaviske kunstnere i Berlin, men nå ser det ut til at det skandinaviske miljøet er blitt del av et større internasjonalt nettverk.
Det er kunstnerne som trekker galleriene til Berlin. Det er ikke så mye penger i byen ennå, slik det for eksempel er i Düsseldorf eller Frankfurt. Likevel er salget av kunst økende. Den godt utdannede middelklassen er blitt større, og har begynt å kjøpe mer kunst enn tidligere. Berlin har også blitt et ettertraktet sted for samlere, gallerister og andre formidlere. Man kan lure på hvordan dette vil utvikle seg med det urolige finansmarkedet vi ser i Europa, men foreløpig er situasjonen den at det har kommet flere kunstkjøpere de siste årene. De som har penger, flytter flere midler til kunst. Det har også blitt lettere å selge dyre kunstverk.
Mange av de mest kjente galleriene har vært i Berlin i årevis, men man ser at flere av galleriene som tidligere var små undergrunns-gallerier har flyttet inn i store, kunsthall-liknende rom. Det har også blitt vanskeligere å drive små kunstnerstyrte gallerier. Kunstscenen i Berlin har beveget seg fra de alternative 90-årene med prosjektrom og undergrunns-miljøer til å bli en voksen kunstscene.
Europas San Fransisco?
Noe som er i ferd med å ta over litt av oppmerksomheten fra
selve kunstboomen i Berlin, er den nye techboomen som også fører til innflytting til Berlin. Webutviklere fra hele verden søker til byen, og den tyske hovedstaden er i ferd med å bli et betydelig senter for etablering av teknologiselskaper, mange med fokus på internett. Denne gruppen er tiltrukket av byens kreative klasse, den historiske kulturen og den alternative kunstscenen.
Berlin er i dag hjemmet til dusinvis av nystartede teknologiselskaper. Det er klart at byen har skutt foran andre tyske teknologiklynger som Hamburg, Köln og München, og er i ferd med å bli en av “Europas hotteste yngleplasser for internettorientert utvikling”, ved siden av London og Amsterdam.
Hvorfor Berlin? Årsakene er mange. Byen har en blomstrende kreativ scene, men tilbyr også en høy livskvalitet, relativt beskjedne levekostnader sammenliknet med andre storbyer. Byen har utmerket transportstruktur – både lokalt, men også vei, luft og togforbindelser til andre tyske og internasjonale destinasjoner. Dessuten er byen hjemmet til både teknologiselskaper, så vel som deres potensielle kunder. Oppstyret rundt Berlin er nesten som en selvoppfyllende profeti. Byen er et møtested for den kreative klasse nettopp fordi det er den type sted hvor likesinnede raskt bygger nettverk basert på felles interesser, som raskt vokser og blomstrer.
Det som er interessant er at byens kreative klasse i stor grad består av mistilpassede individer, mennesker som ønsker å bli kunstnere og skapere og som ikke passer inn i rigide sosiale strukturer som for eksempel byer som London. Noen mener at hvis London føles som et europeisk New York, føles Berlin som et europeisk Portland eller Austin, og er på god vei til å bli et europeisk San Franscisco.
Galleriguide til Berlin
På 2000-tallet var det Mitte i Øst-Berlin som var det dominerende galleriområdet i Berlin. De siste årene har flere gallerier flyttet fra Mitte til Schöneberg og området rundt Potsdamerstraße, altså tilbake til Vest-Berlin der galleriene lå før murens fall.
Neugerriemschneider i Linienstraße og Neu i Philippstraße er viktige gallerier i bydelen Mitte som er av de få som ikke har flyttet på seg.
Kunst-Werke som også ligger i Mitte er godt etablert holder høy standard.
Arndt und Partner og September har begge hele tiden nye, veldig forskjellige og interessante prosjekter.
Ester Shipper er et godt etablert galleri som holder til i det nye galleriområdet rundt Potsdamerstraße. De viser internasjonale kunstnere som Pierre Hyughe, Carsten Höller og Angela Bulloch.
Galleri Max Hetzler holder til i store lokaler i Wedding og viser kjente kunstnere som Martin Kippenberger, Günter Förg og Franz Ackermann.
Giti Nourbaksc i Kurfürstenstraße er et interessante og progressivt galleri som jobber med blant andre norske kunstnere som Ida Ekblad og Matias Faldbakken
Viktige gallerier fra andre byer som har flyttet til Berlin er
Capitain Petzel i Karl-Marx-Allee
Spruth Magers i Oranienburger Straße
Meyer Riegger i Friedrichstraße 235
Daniel Buchholz i Fasanenstraße
Hamburger Bahnhof i Invalidenstraße og de gamle muséene på Museuminsel i Mitte er også verdt et besøk.
permalink
88 dager siden
I Kristiansand har man et ønske om økonomisk vekst og mer liv i Kvadraturen. Noen er opptatt av bedre transportstruktur, mens andre ønsker seg mer kultur og underholdning.
Da Cultiva ble opprettet i 2000, hadde man visjoner knyttet opp mot Richard Florida og liknende teorier om byers kreative klima, samt den effekten dette har på steders næringsutvikling, urbanisme og verdiskapning. Cultiva har brukt blant annet Austin Texas som et forbilde for sine visjoner.
I The Rise of the Creative Class beskriver Richard Florida «de tre T-ene»: Teknologi, Toleranse og Talent, og at alle mennesker er kreative. Ifølge Florida er det dette som er grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling.
I forarbeidet til en artikkel for kunstmagasinet FaktorX, om kunstutviklingen i Berlin, ser jeg at den byen avtegner seg som et sted hvor Richard Floridas teorier utspiller seg i praksis. Først kom kunstnerne, så kom internettutviklerne. I det siste har innovative selskaper begynt å etablere seg der, og den økonomiske utviklingen er i gang. I Berlin har man latt den kreative underskogen gro frem, og nå begynner dette å bære frukter. Samtidig har byen en utmerket transportstruktur – både lokalt, men også til andre tyske og internasjonale destinasjoner.
At Cultiva ikke har lykkes med sin opprinnelige visjon er sammensatt. Likevel er det to faktorer det kan være verdt å se på. Cultiva har investert mye i infrastruktur, teknologi og kompetanseutvikling på Univeritetet, men har på mange måter hoppet over kunstnerne, og gått rett til neste nivå i ”økosystemet”. Cultiva har blitt kritisert for å skyve kunstnerne ifra seg i stedet for å legge til rette for en yngleplass. Jeg tror Kristiansand nå er forbi sitt topppunkt for kulturell vekst innenfor de rådende holdninger vi nå ser i byens politiske liv. For å komme videre er neste skritt utviklingen av faktoren ”Toleranse”, i betydningen romslighet. Ved å tillate seg å la mangfold være normen har man mulighet til igjen å virke tiltrekkende på den kreative klasse.
I Kristiansand må vi slutte å se på den kreative underskogen som ”hår i suppa”. Eksempler på nedvurderingen av utøvende i kultursektoren er for eksempel måten det politiserte Cultiva-styret har håndtert debatten rundt den nye strategien, og vi ser det nå i saken om salget av Aladdin. En tilbakestående kultursektor vil holde det hele tilbake, også økonomisk utvikling.
permalink
167 dager siden
Jeg foretrekker helst å snakke om egen politikk og ikke kritisere andres, men etter at Tor Utsogn for noen dager siden sa at kulturlivet ikke har noe å frykte hvis FrP får innflytelse, er det noen forhold som må avklares. Jeg har studert FrPs forslag til budsjett for 2010-2013. Her kommer det frem at de vil kutte 25,4 millioner til kulturinstitusjonene hvert år. Det vil i praksis si en nedleggelse av hele kunstlivet i Kristiansand. De vil kutte så å si all kommunal støtte til Sørf, Punktfestivalen, Agder kunstnersenter, Christianssands kunstforening, Agder teater, Sørlandets kunstmuseum, Kristiansand solistensemle, Opera sør osv. For de organisasjonene som har statlig og fylkeskommunal støtte, vil et kommunalt kutt også føre til et statlig kutt, siden fordelingsnøkkelen fungerer på den måten. For å få statlig støtte må man også ha kommunal støtte. Dette betyr altså ikke bare en nedleggelse av de eksisterende kunstinstitusjonene, men også at nåværende institusjoner mister muligheten til å få flere statlige overføringer.
Venstre tenker motsatt av dette. For å ha et velfungerende kulturliv er det viktig med bredde, og for å dyrke frem talenter er det nødvendig å ha et apparat rundt seg. Det er viktig å satse på barn, noe de fleste partiene har i kulturprogrammene sine, og det er viktig å sikre at Kilden har en forsvarlig drift. Det er likevel vel så viktig at det eksisterende kulturlivet som ligger imellom disse to ytterpunktene har gode rammevilkår. Talentene kommer nedenfra og de må hjelpes frem på veien. Det er dette som er oppgaven til flere av de organisasjonene som Frp vil kutte støtten til. Man vil fjerne en impuls som er helt sentral for en stor del av byens befolkning hvor ringvirkningene kan få store konsekvenser. Historisk sett har ikke Kristiansand stått så sterkt i kultursammenheng, noe som også har gjort det vanskelig å få støtte fra f.eks næringsliv, så vel som statlige overføringer. De siste årene har vi imidlertid sett at vår landsdel har begynt å våkne til liv, noe som har blitt lagt merke til nasjonalt. En fjerning av bidraget til det frie og skapende kulturlivet vil være katastrofalt, og vil sette byens kulturtilstand tilbake flere tiår. Det vil gjøre kultur til et luksusgode for de som har råd til å reise til andre metropoler. Det er vanskelig å oppfatte FrPs budsjettforslag på noen annen måte enn at de ser på kultursektoren som sin fiende.
permalink
256 dager siden
Publisert i Fædrelandsvennen 11. juni 2011. Teksten er skrevet kollektivt.
Et av Norges største fond, kulturstiftelsen Cultiva, er i ferd med å forvandle seg fra kulturaktør til kommunal velferdsaktør. Fordi omdannelsen skjer uten tydelige kriterier og fagkunnskaper, ser vi det som vår plikt å forsøke å stanse prosessen.
I omfang og mulig betydning for Kristiansands innbyggere er Cultiva langt større enn ett enkelt formål. Reaksjonen på den siste tidens massive kritikk viser at styret ikke har forstått dette.
1) Cultiva må ha et styre som kjenner det feltet de skal bruke for å realisere Cultivas formålsparagraf.
«Stiftelsens formål er å sikre arbeidsplasser og gode levekår i Kristiansand ved å gi støtte til prosjekter ved etablering av kunst-, kultur- og kunnskapsinstitusjoner eller organisasjoner som bidrar til nyskapning, utvikling og kompetansebygging ved kreative miljøer i Kristiansand.»
At barn og unge skal være en del av Cultivas satsning er en selvfølge. Vi forventer at enhver institusjon som arbeider med formidling har en klar og sterk satsning på barn og unge. Problemet med en strategi som vil gjøre Kristiansand til barneby er at det viser en grunnleggende mangel på forståelse både av Cultivas vedtekter og hvordan kulturfeltet fungerer.
Ikke desto mindre må styret, bystyret, kunstnere og alle andre forholde seg til de formål og virkemidler som er definert i vedtektene. Kulturfeltet er definert som virkemiddel. Dette legger forpliktelser på styret.
Man kan ikke først bruke et vagt formulert formål til å lage en strategi som hører inn under helse og sosialfeltet, for deretter å ville omdefinere formålsparagrafens virkemidler fordi de er for snevre.
Styret i Cultiva skal forvalte pengene på vegne av stiftelsen, ikke behandle dem som en konto de kan disponere etter eget forgodtbefinnende. At styret foretar en innsnevring av målgruppen etter egne preferanser, uansett om det er gode formål, er helt uholdbart.
Vi slutter oss til anbefalinger fra Stiftelsesforeningen hvor Cultiva er medlem:
Styrets samlede kompetanse bør stå i forhold til stiftelsens formål.
Stiftelsen bør ha prosedyrer som sikrer at styrets sammensetning og kompetanse vurderes jevnlig.
2) Cultiva må sørge for at det etableres kriterier, søknads- og evalueringsprosedyrer på linje med andre store tilskuddsytere.
Cultiva har fått kritikk for utydelige og omfangsrike søknadsprosesser. Som svar på dette vil man ikke lenger ”være postkasse”. Styret vil selv initiere prosjekter, for så å lete opp noen som kan gjennomføre dem. Styret har også sagt de i større grad vil bruke eksterne konsulenter til å kvalitetssikre prosjekter.
Dette er ikke godt nok. Det legges til rette for en fiksekultur, hvor ting ordnes på bakrommet, i sann provinsiell ånd. Cultiva må ha transparente og forutsigbare kriterier, hvor avgjørelsene er basert på kunnskap. Cultiva må ha jevnlige, åpne evalueringer som kan gi grunnlag for informerte diskusjoner innenfor rammene av Cultivas formålsparagraf.
Vi ber Cultivas råd om å utsette vedtaket om ny strategi og deretter sikre at vi får et styre som kan være ambisiøst både på vegne av Kristiansands befolkning og stiftelsen Cultiva.
Jorann Abusland, billedkunstner
Roald Andersen d.y., billedkunstner
Bjørn Aurebekk, billedkunstner
Tone Avenstroup, billedkunstner
Knut Avenstroup Haugen, komponist
Jan Bang, produsent/musiker
Line Baugstø, forfatter/styreleder – Norsk Forfattersentrum
Rune Belsvik, forfatter
Olav Benestvedt, skuespiller
Bjarte Breiteig, forfatter
Arild Danielsen, fotograf
Espen Dietrichson, billedkunstner
Terje Dragseth, forfatter/filmregissør
Bernhard Ellefsen, kritiker
Agnete Erichsen, billedkunstner
Kristin Evensen, billedkunstner
Erik Faber-Swensson, musiker
Pål Gitmark Eriksen, forfatter
Irene Gressli Haugen, daglig leder – Norsk Forfattersentrum Sørlandet
Jan Freuchen, billedkunstner
Katrine Ganer Skaug, daglig leder – Orkester Norden (i permisjon)
Rolf Gupta, musiker
Olaf Haagensen, kritiker
Håkon Henriksen, billedkunstner
Runar Hodne, regissør
Louis A.S. Holbrook, manager/arrangør
David Holme, produsent
Erik Honoré, musiker/produsent/forfatter
Irene Ikdal, kunsthistoriker
Aino Ilkama, sanger
Cornelius Jakhelln, forfatter/musiker/kritiker
Kristine Jakobsen, fotokunstner
Sidsel Jørgensen, fotograf
Bartek O. Kaminski, skuespiller
Erling Kittelsen, forfatter
Hanne Kolstø, musiker
Dan Korneli, filmregissør
Elisabeth Kristensen, billedkunstner
Mirjam Kristensen, forfatter
Rolf Kristensen, musiker/førsteamanuensis
Pontus Kyander, direktør – Sørlandets Kunstmuseum
Erlend Larsen, billedkunstner
Ole Richard Lauritsen, daglig leder – IntegrertKunst
Tom Lid, billedkunstner
Morten Liene, skuespiller
Marianne Lund, billedkunstner
Jon S. Lunde, musiker/kunstner
Morten Martens, produsent/musiker
Nils Christian Moe-Repstad, forfatter
Vidar Mortensen, prosjektleder
Kristian Mosvold, produsent
Irene Myran, tekstilkunstner
Borgfrid Møen, kulturarbeider
Cecilie Nissen, billedkunstner
Kjetil Nordhus, musiker
Ann Cathrin November Høibo, billedkunstner
Kjell Nupen, billedkunstner
Øyvind Nypan, musiker
Gunvald Opstad, forfatter
Karen Pettersen, billedkunstner
Erik Pirolt, billedkunstner
Henrik Rafaelsen, skuespiller
Inger Johanne Rasmussen, tekstilkunstner
Håvard Rem, forfatter
Agnes Repstad, kulturarbeider
Leonard Rickhard, billedkunstner
Erlend Ropstad, musiker
Alex Scherpf, regissør
Lise Schønberg, kunsthåndverker/smykkekunstner
Ole Johan Skjelbred-Knudsen, skuespiller
Annette Stav Johanssen, billedkunstner
Steffan Strandberg, filmregissør
Annemor Sundbø, kunsthåndverker/forfatter
Mira Svartnes Thorsen, kulturarbeider
Roy Søbstad, tegneserieskaper
Ole Bernt Tellefsen, skuespiller
Sigurd Tenningen, forfatter
Jan Kenneth Transeth, musiker/kulturarbeider
Tiril Valeur, forfatter/illustratør
Johan Otto Weisser, billedkunstner
Fred Arne Wergeland, filmregissør
Giert Werring, skuespiller
Tori Wrånes, musiker/skuespiller/kunstner
Elin Østrådal, kunsthåndverker
Even Øygarden, musiker
Kristin Øygarden, kulturarbeider
Øystein Aasan, billedkunstner
permalink
263 dager siden
Teksten er skrevet kollektivt av de som står bak oppropet.
Cultivas største svikt er hva den kunne ha vært: En kulturstiftelse med kapital, visjon og faglig sterk ledelse kunne brakt byen opp på et internasjonalt nivå. Det vakte europeisk oppmerksomhet da Kristiansand kommune solgte eierandelen i Agder Energi og siktet seg inn mot kulturbyer som Bilbao og Glasgow. I stedet har vi fått en stiftelse som aldri lettet, tynget av en managementsjargong som for et tiår siden var trendy i metropolene. Cultiva snakker om «den kreative klasse», mens pengene hele tiden har sirkulert i den byråkratiske klasse. Man slår om seg med honnørord som «kompetanse» og «kreativitet», uten å besitte verken kunnskap eller skaperkraft. Man ber om mer tid og tålmodighet, men krever effektivitet og resultat av kulturaktørene selv.
Kritikken som er blitt rettet mot Cultiva gjentatte ganger står derfor fremdeles ved lag: Prosjektstøtten avsluttes for tidlig og før det er grunnlag for selvstendig drift. Styret mangler den nødvendige kjennskapen til utviklingen på kulturfeltet, og er derfor ikke skikket til å lede en stiftelse som har nettopp kunst og kultur som virkefelt.
Infrastrukturen som Cultiva har bidratt til å bygge, er i stor grad basert på velkjente, eksisterende modeller. Å kalle franchise-virsomheter som Norsk forfattersentrum og Sørnorsk filmsenter for nyvinninger, er å ta munnen for full. Det samme gjelder støtten til kulturhuset Kilden, der det fortsatt er et åpent spørsmål om man finner innholdet som skal til for å fylle de storslåtte lokalene. Skal man det, må man nemlig begynne å satse på lokale aktører med profesjonelle prosjekter i dialog med både nasjonale og internasjonale miljøer. Inntil videre uteblir selve premisset for suksess: Cultiva mangler kunnskap om og oversikt over hva som rører seg på kulturfeltet – i Kristiansand og i Norge, i Skandinavia og Europa for øvrig. Med sin bakgrunn fra politikk og næringsliv bør stiftelsens styremedlemmer være de første til å gå med på at det også skal stilles krav til ledere på kulturfeltet. I stedet for å overlate initiativet til personer med fagkunnskap, turer man frem som glade amatører, og det med pengesummer uten sidestykke i norsk kultursatsing.
Styreleder Ansgar Gabrielsens naive spekulasjoner omkring forholdet mellom levevilkår og kunst, kultur og styring er ikke verdig en stiftelse av Cultivas dimensjon. Under lanseringsmøtet for styrets nye strategi på Kick i Kristiansand 11. april het det at styremedlemmene «skal ha eierskap» til sine prosjekter, og at stiftelsen selv vil følge produksjonene fra skissestadiet til ferdig produkt. Det samme poenget gjentas i det ferdige strategidokumentet og av administrerende direktør Erling Valvik på kronikkplass i Fædrelandsvennen 21. mai. En slik arbeidsform er ikke bare umoderne og lite lønnsom – den er også udemokratisk og pinlig provinsiell. Det er og blir ønsketenkning fra styrets side at man uten fagkunnskap skal kunne initiere noe som helst av varig verdi. I stedet ønsker vi en stiftelse som frir seg fra sine fantasier og snarest innser hvilke kriterier som må oppfylles for å oppnå suksess. I de senere års tenkning omkring biennaler, kulturhus og kunstpraksiser har mantraet hele tiden vært å satse lokalt, med den internasjonale kulturscenen som målestokk og sparringspartner. Med Cultivas vedtekter og midler ligger alt til rette for et slikt løft. Sviket mot stiftelsens potensial kunne derfor ikke vært mer fullkomment enn det er med dagens dreining mot kommunal barnekultur. Med et pennestrøk har man utradert de opprinnelige ambisjonene, for i stedet å styrke den allerede godt utbygde «opplevelsesindustrien».
Som profesjonelle kulturarbeidere med virke i Kristiansand erklærer vi derfor vår mistillit til Cultivas nåværende styre. Vi krever at styreleder Ansgar Gabrielsen, nestleder Øystein Lønn, styremedlemmene Monica Larsson, Ellen Skeie Hansen og Jørgen Kristiansen, samt vararepresentantene Terje Næss og Kirsti M. Hjemdahl, fratrer sine verv og overlater plassen til personer med relevant bakgrunn og erfaring. Cultivas fremtid avhenger av kulturbyen Kristiansands fremtid – ikke omvendt.
Underskrivere:
Jorann Abusland, billedkunstner
Roald Andersen d.y., billedkunstner
Jan Bang, produsent/musiker
Olav Benestvedt, skuespiller
Bjarte Breiteig, forfatter
Terje Dragseth, forfatter/filmregissør
Bernhard Ellefsen, kritiker
Agnete Erichsen, billedkunstner
Kristin Evensen, billedkunstner
Erik Faber-Swensson, artist
Pål Gitmark Eriksen, forfatter
Tronn Dønnestad Hansen, fotograf/musikkprodusent
Håkon Henriksen, billedkunstner
Runar Hodne, teaterregissør
Louis A.S. Holbrook, manager/arrangør
Erik Honoré, musiker/forfatter
Cornelius Jakhelln, forfatter/musiker/kritiker
Kristine Jakobsen, fotokunstner
Sidsel Jørgensen, fotokunstner
Bartek O. Kaminski, skuespiller
Hanne Kolstø, artist/musiker
Elisabeth Kristensen, billedkunstner
Mirjam Kristensen, forfatter
Erlend Larsen, billedkunstner
Jens Stegger Ledaal, billedkunstner
Tom Lid, billedkunstner
Morten Liene, skuespiller
Marianne Lund, billedkunstner
Jon S. Lunde, musiker/kunstner
Monika Lyko, animatør/illustratør
Morten Martens, produsent/musiker
Nils Christian Moe-Repstad, forfatter
Irene Myran, tekstilkunstner
Borgfrid Møen, kulturarbeider
Cecilie Nissen, billedkunstner
Kjetil Nordhus, artist
Karen Pettersen, billedkunstner
Erik Pirolt, billedkunstner
Henrik Rafaelsen, skuespiller
Agnes Repstad, kulturarbeider
Erlend Ropstad, artist
Alex Scherpf, regissør
Ole Johan Skjelbred-Knudsen, skuespiller
Annette Stav Johanssen, billedkunstner
Steffan Strandberg, filmregissør
Roy Søbstad, tegneserieskaper
Andreas Tellefsen, billedkunstner
Sigurd Tenningen, forfatter
Tiril Valeur, forfatter/illustratør
Johan Otto Weisser, billedkunstner/kritiker
Tori Wrånes, musiker/skuespiller/kunstner
Sigrun Tara Øverland, artist/musiker
Publisert i Fædrelandsvennen 26. mai 2011
permalink